Tag Archives: I Volatile

A shoutout from the old Uni

A Hail from the old Uni

LIPA alumni magazine See Me Now decided to feature us in this year’s issue. Be sure to get yourself a free copy.

Advertisements
Tagged , , , , , ,

Bilder fra Musikkfest 2013

Musikkfest 2013

007i_volatile010613_foto_stian

I_Volatile_Musikkfest_0001

Musikkfestprog

Tagged , , , , , , ,

I, Volatile spiller på Musikkfest 2013

Image

Se oss og andre gode artister på scenen til AKKS/Fett/RoR/Pilestredet ved Blitz. Bonus: Vi gir ut gratis EP’er!

Tagged , , , , , , , ,

Når vi lar bransjen definere musikken

Jeg deltar i debatten om kvinnelige musikere og presentasjon av ny musikk via By:Larm. Les innlegget, som er et svar på dette innlegget i Aftenposten, og publisert hos Dagsavisen Nye Meninger.

Det er for få kvinner som bråker på scenen, skriver Eivind Westad Stuen i Aftenposten 15.02. Vel, hvis feil er det?

Mange tror fortsatt at musikkfestivalen By:Larm er til for å bringe de nye artistene til folket, eller som Westad Stuen sier, å være en portal for unge musikere som vil treffe et bredere publikum. Det siste er riktig, i hvert fall delvis. Konserter spilles alltid for å nå et bredere publikum. Men hvor unge, eller nye, artistene er, er ikke By:Larms største bekymring.

Hovedfokuset til bransjetreffet By:larm er å presentere artister for norsk og utenlandsk musikkbransje. Som beskrevet på hjemmesiden deres er artistene som er mest interessante for utenlandsk bransje ofte allerede etablerte her. I år representeres disse ved bl.a. Turbonegro, Bernhoft og Thomas Dypdahl. Men, som de også sier, det presenteres uansett alltid et stort antall ’mindre’ artister, eksempelvis årets og fjorårets Urørtfinalister, og andre etter hvert medievante fjes her til lands.

By:Larm vasser i gode artister som gjerne vil få sjansen til å ’nå et større publikum’, og har sikkert både gode grunner og intensjoner bak utvalgene de gjør. Men som musikksøker kan du ikke lene deg på store aktører med egne agendaer hvis du vil ha et dekkende utvalg av norsk musikkmangfold. Når den ene kvinnelige bråkebøtta under årets festival er allerede velkjente Blood Command, og Westad Stuen i sin artikkel må ty til utenlandske artister for å peke på god, kvinnefrontet alternativ musikk, skyldes ikke det mangel på mangfold blant kvinnelige artister. Det skyldes manglende evne til å plukke dem opp.

Som ung, uetablert artist som hungrer etter sjansen til å nå et bredere publikum vet jeg at det ikke bare er å slentre innom By:Larm og bidra til mangfoldet. By:larm er et nåløye, og artister som mangler tidligere omtale er det ikke mange av. Likevel er det et av få steder hvor publikum gidder å ta seg bryet med å sjekke ut nye artister.

Som kvinnelig bråkebøtte vet jeg dessuten at det er en langt større utfordring å finne lytterne dine når du befinner deg på sidelinja, enn om du lager mer lettspiselig musikk. I fjor ble bandet mitt, I, Volatile, valgt som oppvarmingsband for selveste Skunk Anansie, legendariske bråkebøtter av en tidligere generasjon, da de spilte for et fullsatt Sentrum Scene. Men Urørt har vi ikke hørt noe fra.

Kvinnelige singer-songwriters har lettere for å nå både bransjen og publikum enn sine mindre streite medsøstre. Om dette ikke er grunnen til at så mange velger den sjangeren, er det i hvert fall en grunn til at det er dem vi hører om. Heri snurrer en ond sirkel: Det er bransjen som styrer hvilke artister du som publikummer blir presentert for. Og du som velgende publikummer påvirker hva bransjen tror vil slå an.

Artister, også kvinnelige, vil til enhver tid gripe an nye og smale sjangere. Den store majoriteten av dem vil gli ubemerket forbi. For at de artistene som velger et mindre vanlig uttrykk ikke skal forsvinne i mengden, må de løftes fram når de dukker opp. Om bransjen ikke tar seg av dette, er det opp til publikum selv å benytte den makten de har. Gjør de ikke det, kan de skylde seg selv om tilbudet forblir mangelfullt.

Sunniva Lind Høverstad, 17/02/2013

Image

I, Volatile på Sentrum Scene 27/11/2012. Foto: Eirik Folkedal

Tagged , , , , , , ,

The latest interview, music mag HISS!G.no

Image

Oslojenta fra Ekeberg smiler bredt idet hun møter HISS!G på Internasjonalen. I, Volatile slapp sin første EP i fjor, og Sunniva kan nesten ikke vente med den nye EP’en som er ventet i år. Musikeren, vokalisten og multitaskeren har mye å fortelle.

Sunniva Lind Høverstad har sunget siden hun var to år. Hennes tante og onkel, som begge er operasangere, forsøkte tidlig å gi henne timer, men Sunniva ville gå egne veier. Hun kviet seg lenge for å synge for andre, og det kom overraskende på foreldrene, som nesten ikke hadde hørt henne  da datteren bestemte seg for å flytte til England for å studere musikk på Paul McCartney-skolen i Liverpool.

Det kom overraskende på foreldrene, som nesten ikke hadde hørt henne, da datteren bestemte seg for å flytte til England for å studere musikk på Paul McCartney-skolen i Liverpool.

– Var det lett å komme inn på Liverpool Institute of Performing Arts (LIPA)?

– Tja, jeg kom jo inn. Mer vet man ikke. Studietiden var lærerik. Jeg hadde lite musikalsk teori fra før, så dette var et dytt i riktig retning. Oppholdet på LIPA var svært lærerikt for meg for å finne meg selv som artist, stemme og låtskriver. Men siden jeg var litt eldre enn gjennomsnittet, var det vanskelig å finne seg til rette sosialt. Men jeg er veldig glad for at jeg gikk der, ellers hadde jeg ikke vært der jeg er nå.

– Du har valgt det litt uvanlige bandnavnet I, Volatile. kan du fortelle om det?

– På norsk betyr det «jeg, omskiftelig». Det er det nærmeste man kommer, for det finnes ingen dekkende norsk oversettelse. Men det ligger også et element av fare i ordet. På engelsk kan det forklares som «liable to change rapidly and unpredictably, especially for the worse », eller på norsk «tilbøyelighet til hyppige og uforutsigbare endringer, spesielt til det verre».

– Bandnavnet gjenspeiler karakteristika i musikken, men også i meg som person. De to er nært beslektet.

– Er dette beskrivende for deg, eller musikken din?

– Begge deler. I, Volatile er mitt prosjekt. Det er jeg som skriver alt, arrangerer alt og gjør nesten alt av artwork. Jeg ønsket et navn som både kunne forstås som et bandnavn, men også vitne om entall, altså, I – jeg, noe som var ment for å understreke min rolle. Videre skulle navnet gjenspeile karakteristika i musikken, men også i meg som person. De to er nært beslektet.

– Kan du definere musikken din?

– Alternativ rock er vel det nærmeste jeg kommer. Låtskriverkunst i rockedrakt med popelementer. Det er alltid vanskelig å definere.

– Hvor finner du inspirasjon?

– Mye fra annen musikk. Det gir meg gode utgangspunkter for eget materiale. Den siste låta er basert på en trommegroove jeg satt og hørte på. På bakgrunn av denne laget jeg og gitaristen min, James Whitehouse, en egen groove som vi la bass og etterhvert synth på, og slikt blir det låter av. Men som mange andre henter jeg også inspirasjon fra det som skjer rundt meg. Mange av tekstene er hentet fra livserfaringer, mens noen er fri fantasi.

Image

– Når holdt I, Volatile sin første konsert?

– Det var i Liverpool på klubbscenen Zanzibar i 2011. Dette var samme periode som vi spilte inn vår første EP. James var med, og resten var fra LIPA. Det fine med å gå på en musikkskole som LIPA er at du har lett tilgang på dyktige musikere.

– Så kom telefonen fra Totto Mjelde. Gig’en var vår.

– Så dukket P3 opp og konkurransen om å få varme opp for Skunk Anansie?

– Jeg er så heldig å ha en observant kamerat som hadde fått med seg konkurransen, og tipset meg. Så jeg meldte meg på, uten å forvente det helt store. Så kom telefonen fra Totto Mjelde. Gig’en var vår. Det opplevdes som å endelig ha fått en decent sjanse!

– Hvordan var møtet med Skin og gjengen?

– Jeg ble veldig imponert av Skin, og konserten var den beste konsertopplevelsen jeg har hatt på lenge. De er helt laidback, men fulle av energi på scenen. Skin er jo helt utrolig. Jeg lærte masse av å se på henne. Etter konserten satt vi backstage et par timer med Ace og Cass, gitaristen og bassisten, og hadde det jævlig hyggelig. Skin gjorde en entré, og vi fikk hilse på og ta et bilde, men hun forsvant fort igjen. Men for et nærvær hun har! Ingen tvil om hvem som er dronningen.

– Hvordan kom den første utgivelsen deres til?

– EP’en «The Violence» ble i stor grad til etter hvert som vi spilte den inn. Året etter jeg var ferdig på LIPA hadde jeg fortsatt kontakt med James, som stadig gikk der, og hadde produksjon som valgfag. Han trengte et band å produsere, og jeg hadde låter jeg ville spille inn. Dette var lenge før han ble fast gitarist i I, Volatile. Jeg dro tilbake til England, og vi ferdiggjorde noen demoer som vi tok med i studio. Ideene var på plass, og jeg visste hvor jeg ville, men magien oppsto der. Jeg synes resultatet ble knallbra. I dag har jeg et mye større materiale, og er langt bedre forberedt, nå som vi skal spille inn en ny EP. Vi bestemte oss nylig for å gjøre det før vi går i gang med et album, av flere grunner. Blant annet har jeg tenkt å skrive det albumet som en helhet, med en egen stemning. Da er det bedre å slippe de låtene vi allerede har klare som en egen utgivelse for seg. Og dem spiller vi altså inn i februar, i Parr Street Studio i Liverpool.

– Til syvende og sist er det jeg som har det siste ordet.

– Er du kontrollfreak?

– Mjo, jeg kan nok være det. Jeg liker å ha en finger med i alt. Det ferdige arbeidet skal jo representere meg. Skal jeg sette mitt navn på det, er det viktig at det blir riktig. Dette fikk teknikeren på den forrige EP’en erfare. Det ble en del tweaks før jeg ble fornøyd. Når jeg skriver, lager jeg, oftest med hjelp fra James, en demo hvor alle instrumentene er skissert opp, som bandet får. Så gjør de sin greie med sitt instrument. Ettersom de åpenbart trakterer sitt instrument med langt større ekspertise enn jeg kan skissere opp, gjør de den dødsviktige jobben med å gjøre musikken levende. Til syvende og sist er det likevel jeg som har det siste ordet.

Skrevet av Ole Christian Eklund

Tagged , , , , , , , , , , ,
Advertisements